En liten tekst om å sitte i salen

Klokken er to minutter på seks. Jeg sitter midt i en teatersal. På den andre siden av teppet står det 20 spente, håpefulle og energifulle skuespillere som bare gleder seg til å sette i gang. På min side av teppet sitter jeg. Det er mange andre som sitter her også, men jeg synes det er aller mest rart at jeg sitter der. I så mange år har jeg stått på scenen som skuespiller i Vindeleka barne og ungdomsteater. Dette var hjemmet mitt i 9 år og jeg kan med ærlighet si at uten denne teatergruppen hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Jeg har tenkt på det mange ganger…hvor ville jeg ha endt opp om jeg ikke sa ja til plassen min i Vindeleka? Hvem ville jeg vært, hvem ville vært vennene mine og hva ville jeg har gjort. Jeg rekker ikke å tenke så lenge, for plutselig starter musikken og vi er i full gang. Scenen fyller seg opp med sang, dans, farger og noen utrolig hvite tenner som vises bra i de fantastiske smilene som smiler mot meg. Disse smilene sitter på noen fantastiske mennesker. Disse menneskene har jeg fått lov til å være sammen med ganske så mye de siste 8-9 månedene. Det har vært fint…faktisk ganske så spesielt fint.

De første ukene syntes jeg det var et eller annet som var galt. Jeg følte liksom at jeg var på feil sted, på feil side. MEG som regi-assistent? Skal ikke jeg være en del av skuespillerne? Nei, jeg er visst for gammel, og nå er jeg her igjen for å hjelpe til med oppsetningen. Jeg har fått lov til å komme tilbake til familien min, til det fantastiske miljøet som har mye av æren for at jeg er den jeg er.

Plutselig er forestillingen ferdig. Det har gått ca to timer, men det har føltes ut som om det kun har gått ti minutter, for det har vært så fint. Skuespillerne står igjen på scenen og det er klart for taler.

”Vi har en til her, nemlig salens barnsligste og også han som har salens beste latter”  Jeg forstår med en gang at det er meg. Blomster blir tatt i mot, klem gitt og jeg steller meg sammen med skuespillerne som jeg er så ekstremt stolte over.

Det er rart å ikke stå på scenen, men det er også utrolig morsomt og sitte ned og bare kose seg med alt det fine de som er på scenen gjør. Bare sitte og føle på all energien og gleden de sprer. Det har vært deilig.

En dag igjen, det er en dag igjen. I morgen er det de neste 20 som står for tur, og jeg gleder meg like mye til det. 40 barn og unge som bare koser seg og har det gøy.

Dette blir plutselig en lenger tekst en jeg hadde tenkt, men sånn skjer nå innimellom, for det er et par småting til jeg bare føler jeg må si før jeg avslutter. For det første vil jeg bare takke Knut-Erik for et fantastisk samarbeide. Du er en fantastisk person å jobbe med, og du har i år til og med skrevet manuset til forestilingen. Jeg blir utrolig inspirert av det, for dette er bra saker.

Det var vel egentlig det jeg hadde å si. I morgen er en ny dag, en ny premiere og det som mest sannsyneligvis blir en knallbra premierefest. Jeg mener, hvordan kan det ikke bli det, med så ekstremt mange fine mennesker.

Tusen takk til dere alle 40! Dere har vært en fryd å jobbe med (stort sett da selvsagt) En stor takk også til foreldrene deres. Takk for lånet av barna deres! Dere er heldige som har så fantastiske barn!

En liten tekst om det å blogge

Her kommer det et lite blogginnlegg...om blogging! Du kan velge mellom å høre det, lese det, eller lese det samtidig som du hører det. Her er det fritt frem for å oppleve innlegget slik du selv ønsker det!

Trykk her for å høre meg lese innlegget


Det er ett eller annet med blogging. Det er ett eller annet med det å dele ting man gjør, tenker og føler med internett. Eller med andre mennesker, det kommer litt an på hvordan du ser på det hele. Alle blogger om dagen, ja i alle fall nesten alle. Jeg vet ikke om så mange 82 år gamle damer som blogger om at de vant en pose kaffe på gårsdagens bingo, og jeg vet heller ikke om så mange 2 år gamle gutter som blogger om hvor skuffet de var da de fikk en rosa hettegenser til jul…i stedet for en hvit en, slik de egentlig ønsket seg.

Her sitter jeg. Jeg blogger. Jeg skriver bokstaver, ord og setninger som til sammen ender opp med å bli en kort, middels eller til og med en lang tekst om ett eller annet jeg har lyst til å skrive om akkurat nå. Kanskje er det noe som irriterer meg, kanskje er det noe som gjør meg glad, kanskje er det noe som gjør meg trist og lei? Kanskje handler det ikke om noe som helst, sånn egentlig?

Hvorfor blogger jeg da, nå igjen? Jeg har blogget før, gang på gang har jeg blogget. Det ligger rester og spor etter bloggene mine utover hele internett. Eller, kanskje ikke utover hele, i og med at det er så enormt stort, men i alle fall utover noe av internett. Jeg har skrevet om alt og ingenting, og det gjør jeg nå også, nok en gang.

Jeg er bare så glad i å skrive. Jeg er så glad i å skrive om det som betyr noe for meg akkurat der og da, på en eller annen måte. Det trenger ikke være så viktig, det trenger ikke være så stort, det kan egentlig bare være hva som helst, men likevel så MÅ jeg bare skrive det ned!
Dette har vært en sånn tekst. Den bare måtte ned på papiret som det heter, selv om vi svært sjeldent skriver noe på papir lenger nå som datamaskinene og internett tar mer og mer over…men det er en annen historie, og den skal dere (kanskje) få høre en annen gang.